I en tid hvor søknader skrives og nye prosjekter formes, går jeg også gjennom en slags nyoppdagelse av tidligere prosjekter. Jeg åpnet en pose jeg fant sammen med flere andre rekvisitter og der lå det to kostymer. Disse brukte jeg i flere omganger. Til helt forskjellige produksjoner. Jeg var i en periode hvor jeg var veldig opptatt av splittelse, av å se seg selv utenfra og være i ett med den som var inni. Jeg var også oppmerksom på flere ting som skjedde rundt meg, hvordan noen falt fra og noen fikk livet snudd. Det gjør inntrykk. Jeg følte veldig sterkt for å iscenesette en bilulykke. Det var det nærmeste jeg kom av en reell hendelse som kunne beskrive en totalt endring i livet.
En scene:
En bil står stille på parkeringsplassen
Det er lys i kupeen
noen inni.
Vinduet er knust og panseret bulket
Dørene glir sakte opp
ut flommer vannet
Det er hav i storm, hav i stille
Et bein med høy stilett vil ut
en kvinne til fra passasjersiden.
De åpner dørene på vid gap
Alt blir vått, vannet buldrer og renner.
Hud, øyne og hår også.
De ser utover plassen, dit frontlysene treffer
de hever armene, er en person
Bøyer seg bakover, er like men ikke.
Det smeller i bildøren
den ene kaster seg på taket
har med seg ei kanne, rød og tung
Det renner. Hun vasker seg hvit og kald
polerer sin hud og lakken.
Kvinnen på bakken river panseret av
kaster ut tang og plastbåter
leter etter noe
hun mistet den gang.
Hvite elver løper om kapp med bilen.
Hun skriker
uten lyd.
Dyrene står helt stille. Blikkene forsvinner i skog og trær
Frostrøyk, kvister, blad og jord.
