Dagens kunst!

Jeg glemte å legge ut et kunstverk søndag og igår, så her kommer tre verk jeg bare digger!

Billedkunstneren Zdenka Rusova var scenografilærer da jeg gikk på Akademi for Scenekunst i Fredrikstad og performancekunstner Hilmar Fredriksen var ofte gjestelærer. Mikkel Mc Alindens kunstnerskap ble jeg kjent med da Erlend Høyersten var museumsdirektør på SKMU.

Jeg liker så godt disse tre kunstnerne. Det beste av alt er at de er i samlingen til Nicolai Tangen som kommer til Kunstsiloen i Kristiansand! Bildene er hentet fra da de ble stilt ut i Bomuldsfabrikken i Arendal!

Zdenka Rusova. Uten tittel fra 1968.

Zdenka Rusova. Uten tittel fra 1968.

Hilmar Fredriksen Vinkelperformance

Hilmar Fredriksen Vinkelperformance

“Endgame” Mikkel Mc Alinden

“Endgame” Mikkel Mc Alinden

er vakker

Du holder meg fast vi ler

rygger intetanende inn

i møtepunktet.

kler av oss brer over oss.

Finner tråden det nøstes fra.

taket veksler blikk med muren rundt.

Varme fra

solen dit vi er.

Irene Myran

Idag har jeg valgt ut et av verkene til Irene Myran. Jeg glemmer aldri hennes utstilling på Sørlandets Kunstmuseum i 2012/2013. Her er et verk som heter Folklore, fotografert av Sidsel Jørgensen. Og link til anmeldelse av Johan Otto Weisser til Tekstilkunst. http://www.tekstilkunst.org/magasin/artikkel/my_darlings

Folklore av Irene Myran, fotografert av Sidsel Jørgensen.

Folklore av Irene Myran, fotografert av Sidsel Jørgensen.

Source: http://www.tekstilkunst.org/magasin/artikk...

Blogget for fvn i 2015!

Så vittig. Plutselig dukket det opp et minne, og det var at jeg skrev et blogginlegg for fedrelandsvennen i 2015.

Jeg må nesten dele det her https://www.fvn.no/lokalkulturen/i/oJ57a/Med-nesetippen-mot-Europa :

Med nesetippen mot Europa

En kveld jeg kom hjem med kveldstoget fra Oslo, hoppet jeg av bussen og gikk den fine lille veien forbi gården i Voie jeg vokste opp på. 

Laura Christina Brøvig Vallenes

OPPDATERT: 17.JUN.2015 16:00

PUBLISERT: 17.JUN.2015 15:24

BRUKERGENERERT INNHOLD

Kvelden lå som et mørkeblått teppe over hodet mitt, jordene, og den vakre Kjosebukta. Plutselig stoppet noe opp og jeg fikk ikke helt tak i hva det var, men jeg stoppet også og så meg om. Og der, midt blant trær og busker, mellom jordet og vannet, stod det en flokk med geiter og bare stirret på meg. Jeg så de sorte silhuettene deres og det var så vakkert og så stille.

Jeg hadde vært en todagers tur til Oslo for å treffe mine gode venninner og kollegaer gjennom mange år, som også jobber med scenekunst. Vi holdt en workshop for hverandre, utvekslet ideer og erfaringer og bare var venninner i to dager. Det var skikkelig deilig. Det deiligste var følelsen av å «komme litt hjem» i forhold til arbeidet en gjør.

Vi har gått på samme skole i Fredrikstad, har de samme referansene i kunst og kravene til å utvikle oss selv gjennom arbeidet vi gjør. Det er så berikende! Vi delte erfaringer og snakket om hvordan vi best kan arbeide på våre hjemsteder. Alle tre har barn og er veldig opptatt av deres trygghet og utvikling, som tar stor plass i hverdagene våre. Og vi tror, som i mange andre yrker, man er nødt til å bli inspirert og holde seg oppdatert innen sitt uttrykk. Så jeg kjente det rev litt i meg. Sånn, helt basic på dette som går på inspirasjon.

Jeg elsker det scenekunst kan gi av levende opplevelser, jeg har opplevd så mange ganger hvor rørende det kan være å utsette seg for levende iscenesatte kunstverk, hvor utviklende det er for tanker og perspektiv. Og jeg sleit litt med å være positiv i forhold til eget fagfelt og landsdelen. Men jeg tror jeg klarte å pensle fokuset inn på den inspirerende naturen, åj det var klisjefylt, men følg meg litt til; den iveren mange jeg har møtt i det siste har til å utvikle sine arbeidssteder eller sine omgivelser med kunst. Hvor mange som har oppdaget at kunst i seg selv er viktig for omdømmet, for økt oppmerksomhet. At det gjør noe med dem og deres kollegaer.

Folk vil ha kunst. Og for meg er det helt uvurderlig. Jeg har iscenesatt Sørlandets Sykehus, Kristiansand Domkirke og Parkeringshuset ved Kilden, som store utendørs og innendørs arenaer, med levende kunstverk i hvert av disse byggene. På alle disse plassene har jeg (stort sett) funnet denne nysgjerrigheten på det arbeidet vi bringer inn i deres hverdag. Jeg har vært så heldig å få publikummere som aldri hadde tenkt at dette var noe å se, men som ble nysgjerrige likevel og som i ettertid forteller de fikk en opplevelse de sent vil glemme. Og nå står jeg i et slags skille, fordi jeg vil mer.

Jeg elsker å bo på «Nesetippen mot Europa». Vi har et vidunderlig innland og veier langs kysten tar pusten fra de fleste. Så derfor er jeg ikke ferdig med å bo her ennå, jeg er ikke ferdig med å iscenesette disse uterommene i regionen som ligger så langt unna en teatersal du kan komme. Jeg vil være med å sette hele denne vakre regionen på kunstkartet, for søren! Og jeg må bare innrømme at jeg nesten driter i hvordan vi får det til, så lenge det er kvalitet, riktige arbeidsforhold, god energi og at kunstverkene også bærer preg av noe temporært for å holde energien på dem oppe. Jeg kjente at jeg plutselig ble litt stolt over å bo her. For alle mulighetene og for de kunstnerne og ikke-kunstnerne i landsdelen som bidrar til å få kunstprosjektene mine realisert.

Det regnet da jeg satt på toget hjemover og jeg ble nok litt usikker på om det er så rosenrødt, for jeg vet jo godt at det ikke bare er det. Men det å øve seg på å tenke lenger enn man først tenkte, det er i hvert fall en god teknikk for å sette seg mål og prøve det ut. Ingenting er umulig. Er det ikke noe med at «klarer du å tenke det, så klarer du å gjøre det også»?


Foto: Jacob Buchard. Fra “Not just an angel” i Kristiansand Domkirke. Bildet er tatt fra kjelleren. Kostymet er laget av min skjønne søster Veronica B Vallenes.

Foto: Jacob Buchard. Fra “Not just an angel” i Kristiansand Domkirke. Bildet er tatt fra kjelleren. Kostymet er laget av min skjønne søster Veronica B Vallenes.

Brevet.

jeg svarer deg

bedre sent

forstår det med svart

søvn er åpning

hvordan slippe det til

fellesskapets selvfølgelighet, likevel trussel

jeg ønsker sterkt

at du er der og i meg

ønsker at du setter ord

jeg tror jeg kan lese

kan vi møtes?

i ringen når det gjelder

jeg vil ikke vippe vekk

men balansere

jeg må være mer.

“ Uten Tittel” av Kjell Nupen. Bildene til Kjell Nupen betyr mye for meg. Hele hans kunstnerskap og det han sa, også. Som takk for økt besøk på denne bloggen min, vil jeg legge ut et kunstverk hver dag en tid fremover. Så mange fantastiske kunstnere!

“ Uten Tittel” av Kjell Nupen. Bildene til Kjell Nupen betyr mye for meg. Hele hans kunstnerskap og det han sa, også. Som takk for økt besøk på denne bloggen min, vil jeg legge ut et kunstverk hver dag en tid fremover. Så mange fantastiske kunstnere!

Exit Dreamland

Tekst jeg lagde til “Exit Dreamland”. En tredelt performance som skjedde ved Vestfossen Arena for Samtidsdans, åpning av Coda Dance festival og Elvelangs ved Akerselva. Kunstnerisk Produsent var Ella Fiskum Danz . Det var et eventyr å være med på. Se gjerne mer om prosjektet på disse bloggene:

www.murderindreamland.blogspot.no

www.dreamlandccc.blogspot.no

Dreamland:

Gjennom natten sover jeg langsomt og husker

den gangen jeg var to og uten tvil

vi hadde hver vår arm kunne styre og seire

gjennom byens lys og farer

elven som rant gjennom ble vår stille lenke

hun kastet seg ut, jeg prøver et minne

 

stille snur jeg oss mellom trær 

teller mine skritt lager små går sakte

bakken lang, holder henne tett

utenpå vakkert hva lurer ved skillet

 

Inn til harpe ballerina og brud

meg, et rådyr og alt jeg har glemt

setter henne forsiktig stryker langsomt

over kinn pels og lemmer

hårene løsner jeg må være forsiktig

trekker til meg beina, legger hennes til løp

 

De finner hverandre jeg går i skyggen

det er kaldt og jeg er uten arm

venter i skjul på øyne som åpnes

de løper om kapp for å finne sin plass

hun kaster seg inn og viser dem stillhet

en tungpustet pause, hun blir jaget oppstykket kastet

 

sorte hender slynger seg langsomt, det puster

gjennom hud inn i flesk

reiser meg glir, alt er sort du er borte

ligger tilbake med sløret jeg husker

bak meg synger bruden i støv

ballerinaen håret klippet, maler sort alt hun ser

Alene mørkt, hører henne rope

legger øyne over øyne, fester en lykt

må finne henne fort

løper barbeint over jordet

sår, stein, kastes blendet i vannet

leter feberhet trår galt, finner fotfeste i foss

 

forvirret ser jeg henne fastklemt på muren

flagrende ingenting igjen

Vi møtes i et minne og går varsomt tilbake 

hun drypper jeg holder klærne tett

 

Over broen ser jeg gjennom greiner

de står uti elva vakre og brutte

Kaster igjen det jeg har, henne

legger ut mot fallet

der vaker det best

glemmer å tørke, holde henne varm

hun tegner et kart, håper andre kan tyde

Tar tak i flukten den prøver å glippe

gjellene bjeffer og blodet bryter

putter fingrene inn og drar 

det er den eneste retning, den stramme

vi svømmer om kapp jeg husker å puste

 

 glemmer bylten med langsom tvilling

grusen logrer seg rundt hennes bein

blonder, det hvite og armen hun har 

snegler hun seg gjennom og ut

jeg sitter på rygg og ser hvor vi er

mot nattens brytende slutt

så lenge hun maler sine øyne gjennom mine

holder jeg det ut, at ingen finner oss her.

Foto: Anwar Saab

Foto: Anwar Saab

Foto: Anwar Saab

En scene..

I en tid hvor søknader skrives og nye prosjekter formes, går jeg også gjennom en slags nyoppdagelse av tidligere prosjekter. Jeg åpnet en pose jeg fant sammen med flere andre rekvisitter og der lå det to kostymer. Disse brukte jeg i flere omganger. Til helt forskjellige produksjoner. Jeg var i en periode hvor jeg var veldig opptatt av splittelse, av å se seg selv utenfra og være i ett med den som var inni. Jeg var også oppmerksom på flere ting som skjedde rundt meg, hvordan noen falt fra og noen fikk livet snudd. Det gjør inntrykk. Jeg følte veldig sterkt for å iscenesette en bilulykke. Det var det nærmeste jeg kom av en reell hendelse som kunne beskrive en totalt endring i livet.

En scene:

En bil står stille på parkeringsplassen

Det er lys i kupeen

noen inni.

Vinduet er knust og panseret bulket

Dørene glir sakte opp

ut flommer vannet

Det er hav i storm, hav i stille

Et bein med høy stilett vil ut

en kvinne til fra passasjersiden.

De åpner dørene på vid gap

Alt blir vått, vannet buldrer og renner.

Hud, øyne og hår også.

De ser utover plassen, dit frontlysene treffer

de hever armene, er en person

Bøyer seg bakover, er like men ikke.

Det smeller i bildøren

den ene kaster seg på taket

har med seg ei kanne, rød og tung

Det renner. Hun vasker seg hvit og kald

polerer sin hud og lakken.

Kvinnen på bakken river panseret av

kaster ut tang og plastbåter

leter etter noe

hun mistet den gang.

Hvite elver løper om kapp med bilen.

Hun skriker

uten lyd.

Dyrene står helt stille. Blikkene forsvinner i skog og trær

Frostrøyk, kvister, blad og jord.

murderdream3.jpg