Jeg legger meg flat foran deg, reiser meg baklengs og løper alt jeg kan mot
skyggen av ordet. Det sprenges ikke. Jeg finner bare deg i det, det maskuline,
det sterke, det ropende istykkerslåtte glass. Jeg vil inn, være der hvor jeg aldri
trengs, men vet jeg forblir ved uvisshetens egg.
Glasset kutter meg langsetter og jeg rives senere ved en passende anledning.
Kjøttet revner, han spiser glupsk , det lukter krydder av frostrøyken
din. Jeg vil inn der, inn i de enorme tankene som holder mørke vann av
dyptgående, langsomme og synkende kuber av tomme rom. Noe lite dirrer i mot. En dus
stråle finner deg.
Det er fullstendig umulig å bli mer konkret. Ingen skjønner det de allerede
vet. Men våge å gå dit..
Finne rytmen som binder oss sammen, opp av havet
inn i fjell og la tåken sverme rundt våre føtter mens vi elsker våre barn høyere enn oss selv.
Pust deg inn, la det strømme en kanal av stille vann, ikke dø uten å ha pustet dypt ned
i ditt eget punkt.